Arnardo

Arnardo! Bare navnet lyder som en fanfare. Allerede i mellomkrigstiden gjorde han seg kraftig bemerket som artist og showmann, og senere ble navnet hans synonymt med sirkus og trylling. Ber man noen om å nevne navnet på en kjent norsk tryllekunstner i dag, vil fortsatt Arnardo være et av de første navnene folk husker. Men så var han da også reklamemann på sin hals, og hans motto var at «All reklame er god reklame, bare Arnardo er riktig skrevet.» Slik sett liknet han på sin store forgjenger, den amerikanske showmannen P.T. Barnum som ble kalt for «reklamens far». Barnum startet opp med sitt amerikanske museum der han viste frem merkelige mennesker og andre rariteter, for så til slutt å ende opp som medeier av et sirkus, et sirkus som etter hvert skulle bli verdens største - Ringling Brothers, Barnum & Bailey. Cirkus Arnardo ble aldri verdens største, og det hadde han nok heller aldri ønsket. Sikkert heller ikke at det skulle bli Norges største, selv om han gjerne tok slike ord inn i sine annonsetekster. Men det var først og fremst for å markere sitt eget sirkus i avisbildet og i folks bevissthet.

Arnardo ble født på Alvim ved Sarpsborg den 19. oktober 1912. Namnet hans var Arne Otto Lorang Andersen. Allerede som 6-åring vet vi at han spilte dukketeater. Det var i og for seg ikke så merkelig, for dukketeater var en vanlig lek for barn før, bl.a. drev både Henrik Ibsen og Sigrid Undset som barn med dukketeater. Men at det ga en spore til det å kunne opptre, skal vi vel ikke være i tvil om. En historie går ut på at han som 14-åring rømte hjemmefra og til Halden for å bli stallgutt på Cirkus Empress. En annen kilde kan fortelle at dette var en av de mange historiene han diktet opp rundt seg selv for å skape den myten som etter hvert skulle bli til Arnardo. Men at han spilte sirkus i gården skal vi ikke fornekte, der var han neppe så ulik mange andre barn som likte å opptre litt for andre. Og i 1927 holdt han trylleforestilling rundt i Sarpsborg-området med enkle rekvisitter: en skoeske, et tau og et kortspill.

At gutten var bitt av sirkusbasillen, er hevet over en hver tvil, og han ville bli artist. At det gikk an å leve som tryllekunstner hadde han ikke nok tro på, så han begynte å trene seg opp til å bli slangemenneske. Han reiste rundt etter hvert og opptrådte både som slangemenneske og som trapesartist. I trapesen kombinerte han mykheten med å gjøre et livsfarlig stunt: han hadde kveitet opp et par tau oppe i trapesen og beregnet nøyaktig hvor lange de skulle være. Så bandt han dem fast til føttene og kastet seg ut i luften. Tauene var akkurat korte nok til at han ikke gikk på hodet i gulvet i dette som var en forløper for strikkhoppingen som er så populært i dag. Men han tok en risiko med dette som var langt større enn strikkhopperne gjør.

I det hele tatt var risiko nærmest et fremmedord for ham, og hundrevis av tilskuere holdt pusten da han i 1937 balanserte på stoler oppå et bord på toppen av Odd Fellow-bygningen. På toppen av stolene gikk han også gjennom en ring mens det hele svaiet i vinden. Dette ble tatt opp av Filmavisen og vist uken etter, og opptaket er bevart. Det skjedde 29. april 1937, og ble gjort for å lage reklame for en revy i samme bygning, på Scalateatret.

Et par år etter møter vi ham som reklamesjef og forretningsfører for Cirkus Berny sesongen 1939, ti år før han selv skulle starte sitt berømte sirkus. I mellomtiden opptrådte han land og strand rundt med sine forskjellige akter, inntil han slo til for fullt med store forestillinger i Dovrehallen i 1944. Da var det hypnose og trylling som var sentralt i programmet. Senere hadde han liknende show både på Edderkoppen teater og på Rosenborg kino på Hegdehaugen i Oslo. Da brukte han kunstnernavnet Arnardo, og det var dette som etter hvert skulle bli «verdensberømt» i Norge. I 1927 kalte han seg Armido, men endret etter hvert navnet som tryllekunstner til Arnardo. Som trapesartist kalte han seg Seratini.

Men det var sirkus han ønsket å arbeide med, og da Cirkus Ikellos av forskjellige grunner måtte gi opp i 1947, kjøpte han teltet og utstyret deres. Etter to års forberedelser, der han blant annet selv laget rekvisita og sirkusvogner og tegnet plakat, startet han sin første sirkussesong i 1949. I alle år flettet han inn et tryllenummer i forestillingen, det var rett og slett en del av hans «image», på samme måte som hans gebrokne sirkusspråk var det, der han stod og knotet på en blanding av norsk, svensk og tysk i manesjen. Men det var dette folk ville ha. Selv om mange visste at han var oppvokst i Sarpsborg, ville de likevel ha magien og mystikken som han spredde rundt seg.

Han var medlem av Magiske Cirkel Norge siden 1940, og ble det til sin død. Han deltok ofte på møter når han hadde anledning, og stod der alltid frem som en beskjeden person. De som har jobbet for ham i sirkuset kan fortelle at han langt fra var beskjeden, og at hans ledelsesform nok ikke hadde blitt tolerert så mange andre steder. Han stilte opp for foreningen og forestillinger og liknende, og lot til å trives godt i trylllemiljøet.

Han holdt seg stort sett til sirkuset sitt, men spilte en rolle som sirkusdirektør Fandango i Arne Skouens spillefilm «Cirkus Fandango» i 1953. I sesongen 1971-72 spilte han i vinterhalvåret rollen som klovnen Bumbul i Det Nye Teaters forestilling «August-August» av Pavel Kohut. Da fjernsynet gjorde sitt inntog i Norge, var han selvskreven, og stilte blant annet med et par artistnummer til åpningsshowet. Han var ellers en hyppig gjest i lørdagsprogrammene, der han ikke minst briljerte med kortstokken. I sirkusmanesjen var det også gjerne kortspillet som var sentralt, men også myntfangst, for ikke å snakke om hvordan han kunne trekke en levende gås ut av jakken på en tilskuer! Etter hvert gikk han mer og mer over til illusjoner, og i hans siste leveår satt han i rullestol etter flere slag, og mens det øvrige personalet med sønnen Arild i spissen gjorde det som skulle gjøres, svingte Arnardo selv tryllestaven og mottok etterpå de største ovasjonene. Til det siste viste han at presentasjonen er alfa og omega i trylleverdenen, det er den som skaper illusjonen.

Det er skrevet flere bøker om Arnardo og hans sirkus. Først ut var Bjørn Bjørnsen med boken «Sirkusliv» i 1962. Der ble mytene om Arnardo spikret fast, og Bjørnsen selv viste liten kritisk sans for hva han ble fortalt. Noe liknende var nok tilfelle da den siste boken ble laget, «I livets manesje» av Finn Jor og Jørn-Kr. Jørgensen. Den ble påbegynt den dagen han døde, 4. mai 1995. I Sverige utkom det en bok om Cirkus Arnardo, og han er også omtalt i et par europeiske verk om sirkushistorie. Det er først og fremst innen sirkus han har gjort seg bemerket og nedlagt størst arbeide, mer enn som tryllekunstner. Likevel er det trylling folk forbinder ham med - nok et eksempel på reklamens makt.

Arnardo mottok i 1973 Kongens Fortjenstmedalje i gull, og en byste av ham ble laget av billedkunstneren Per Palle Storm og satt opp i hjembyen i 1985.

Arnardo vil for all tid være et lysende navn i norsk magis historie, og i norsk sirkushistorie. Han var en mann som ville noe, og som trengte opp de evnene han hadde. Han realiserte sine drømmer, og ga drømmer videre til dem han likte aller best - sitt publikum.